Det er privilegium å bo midt i verdens største matfat. I den lokale matbutikken kan man lese på baksiden av forpakningene, og riste oppgitt på hodet når man ser at fisken har vært på den andre siden jordkloden. Det må vel finnes bedre alternativer?
Av Eva Lisa Robertsen, Kystopprøret
Kaikanten, fiskebutikken til den videregående skolen i Vardø. Lokalene huser Norges første nasjonale sjømatlinje. Det er mye kunnskap og kompetanse i disse lokalene. En kunnskap som den neste generasjonen skal bruke til å utvikle sjømatnæringa videre. Det er ofte lang kø i fiskebutikken. Mens jeg står der, tenker jeg at jeg er heldig som har muligheten til å velge hvilken norsk fisk jeg skal kjøpe. Fisket av den miljøvennlige kystflåten, filetert og saltet av elever og lærlinger ved skolen. Det er ikke alle som har muligheten til å velge fisk av ypperste kvalitet.
Sjømatnasjonen Norge
Fisken er Norges største fornybare naturressurs, og sjømatnæringen er Norges nest største eksportnæring etter olje og gass. Norge er en av verdens største sjømatnasjoner, og fiskerier den viktigste næringen langs kysten – spesielt i nord. Man kan lese at norsk sjømatnæring går så det suser, og tall fra Norsk Sjømat viser at sjømatnæringen bidro med en verdiskaping på 94 milliarder kroner i 2017. De fleste politiske partiene er enige om at Norge må satse på havet og de marine næringene, og at sjømat vil bli viktigere i fremtiden.
Medaljens bakside
Fiskeri har dannet grunnlaget for bosetting langs kysten og har hatt stor samfunnsøkonomisk betydning for Norge. Samtidig har mange fiskerisamfunn forvitret og folk flyttet, ofte til hovedstaden eller til andre større steder. Stadig mer av fiskeressursene har havnet hos et fåtall rederier og bedrifter. Utallige arbeidsplasser har forsvunnet fra kysten av Nord-Norge som et resultat av dette, og i dag eksporteres mye av råstoffet ubearbeidet for produksjon i andre land.
Norsk Sjømat påpekte i en pressemelding I 2018 at det var 20 000 arbeidsplasser i EU knyttet til foredling av norsk fisk. Hvor mange som er i Asia og andre land kan man bare spekulere i. Sjømatrådet kunngjorde tidligere tall som viser at 72 prosent av all norsk sjømat ikke videreforedles av norsk industri, men sendes rett til fiskeindustrien i Asia, Europa og USA. Det er en økning på seks prosentpoeng siden 2008. Det må være et mål for Norge å bringe disse arbeidsplassene hjem igjen. Sjømatrådet mener norsk sjømatnæring går glipp av 30 milliarder kroner i året, ettersom syv av ti fisk sendes ubearbeidet ut av landet. Det er svimlende tall.
Nylig var det store medieoppslag om norsk fisk som sendes til Kina og fylles med kjemikalier før den sendes tilbake og havner på norske middagsfat. Forbrukerne er opptatte av hva de spiser, de blir mer miljøbevisste og er opptatte av kortreist mat. Og de ønsker kvalitet. Nettopp dette vil være noen av Norges og bedriftenes fremste fortrinn når arbeidsplasser skal hentes hjem.
Vardø går glipp av 58 årsverk
Direktør i Norfra AS og formann i Norske Fiskekjøpernes Forening, Steinar Eliassen, skrev en artikkel om hvordan man kan skape lønnsomme arbeidsplasser i sjømatnæringa. Der skisserte han mange ubenyttede muligheter. Han viste til at den nordnorske fiskeindustrien har omkring fem kroner i lønnsutgifter pr kilo sløyd fisk. Dersom lønnskostnaden pr. årsverk er 600 000 kroner, trenger en typisk bedrift 120 000 kilo råstoff pr. årsverk. Ifølge Eliassen gir fiskeindustrien 40 – førti – ganger mer sysselsetting pr. kilo fisk som landes, enn det fryseterminalene gjør.
På 1970-tallet ble det omdisponert fisk fra kystflåten til store trålere, som skulle sikre helårlige arbeidsplasser for landindustrien i Nord-Norge. Gjennom 80- og 90-tallet ble krise i industrien. Selinvasjon og svart hav, modernisering og ikke minst endringer i politikken, hvor regelverk ble uthullet og hvor forvaltningen sviktet. Leveringsforpliktelsene ligger fast, men opprettholdes ikke. Industrien mener det ikke er lønnsomt å bearbeide denne fisken i Norge. Derfor fryses store deler av fangsten og fraktes direkte til Europa og Kina for bearbeiding, før den kommer tilbake på norske matfat.
For Vardøs del er det 2,8 trålerkonsesjoner som gjennom lov er øremerket vardøsamfunnet. Dette tilsvarer omtrent 7 millioner kilo fisk. Med utgangspunkt i Eliassens tall, går Vardø potensielt glipp av omlag 58 årsverk. Og da har man ikke tatt med i beregningen de andre arbeidsplassene som indirekte følger med. Man kan regne opp og ned og i mente, men at kysten og Norge går glipp av verdiskaping er det liten tvil om.
… Mens vi står med «hua i hånda»
Vi har ressurser i massevis. Forbrukerne har ønsker og behov, og samfunnene trenger arbeidsplasser. Utnyttelse av fellesskapets ressurser handler mye om statlig politikk, forvaltning og føringer. Det handler om en hårfin balanse mellom næringspolitikk og samfunnspolitikk.
Mennesker har et forvalteransvar, både overfor fremtidige generasjoner og overfor andre arter. Vi har et ansvar for å føre en bærekraftig forvaltning av våre naturressurser. Et ansvar for framtida og de neste generasjoner.
Forvaltningen av ressursene i havet reguleres bl.a. av Havressursloven. §1 sier følgende «Formålet med lova er å sikre ei berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning av dei viltlevande marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet og å medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna». §2. omhandler retten til ressursene. Der heter det «Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg.»
De fleste kan være enige om at noe har gått galt og at formålet ikke oppfylles i dag. At utviklingen for de mange samfunn langs kysten ikke har vært den man har ønsket seg. Mange er opptatte av å skulle fordele skyld og diskutere hvem som gjorde hva. Vi som bor her, som har kjent den feilslåtte politikken på hjemmebane, vi ønsker verdiskapning.
Fokuset må ikke være skyldspørsmålet eller påstander om at vi nordpå står med «hua i hånda og roper etter fisken». Fokuset må være hvordan kan vi igjen få levende og pulserende kystsamfunn. Spørsmålene må være hvordan man kan oppfylle formålet til Havressursloven. Som man kan lese, er den klinkende klar på hvordan forvaltningen skal være. Nå gjelder det bare å sette lovverket ut i livet igjen.
Jeg priser meg lykkelig over at jeg kan spise ekte norsk fisk, direkte fra kystflåten via den lokale fiskebutikken. Jeg synes samtidig synd i de mange nordmenn som ikke har denne muligheten, og som er uvitende om den lange verdensturneen fisken deres har vært på.
